Taxi Driver (1976)

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hatt planer om å se Taxi Driver og endelig ble jeg pent nødt til det. Nok et arbeidskrav skulle gjennomføres, nemlig en narrativ analyse av Martin Scorseses mesterverk.

Beklager alle Scorsese tilhengere og Taxi Driver fans. Jeg ble ikke frelst. Det er ingenting i filmen som appellerer til meg i det hele tatt. Jeg liker ikke Robert De Niro, jeg er ingen stor tilhenger av film-noir eller neo-noir, jeg takler ikke jazz og jeg får angst av dårlig sfx. 

You're only as healthy as you feel.

 Travis Bickle (Taxi Driver)

Etter mange timers lesing, film-titting og notatskriving begynner jeg så vidt å se lys i tunnelen og jeg hater ikke filmen så dypt og intenst som i begynnelsen. Filmen er jo faktisk litt interessant, men den er alt for vanskelig for lille meg å analysere.

Hovedkarakteren Travis er så sinnssykt innviklet samtidig som han stadig utvikler seg. For hver gang jeg ser filmen blir jeg bare mer å mer klar over hvor lite sosial intelligent han er. Nå har jeg skrevet litt om enkelte scener som fremhever hans lave EQ som også er med på å understreke hans forandring. Heldigvis for meg er det en gruppeoppgave og vi skal ikke levere før klokka 1600 i morgen.

 

IMDb 

Midnight in Paris 2011

Etter gårsdagens Oscar-natt skjønte jeg fort at jeg hadde en del filmer jeg må få sett. Spesielt de som var nominert til Best Picture!

Owen Wilson er seg selv lik i filmen. Karakteren er ikke så fremragende som forventet, men hans fascinasjon av Paris og 20-tallet vekker interessen og fascinasjonen hos meg. Jeg har selv vært i Paris og vet hvor en fantastisk by det er. Etter to år på tegning, form og farge har jeg lært min dose kunsthistorie, hvor møte med disse store kunstnerne og forfatterne vekker en liten kunstner-gnist i meg.

Rachel McAdams er alltid like vakker, men jeg hadde forventet å se mer av henne. Fraværet av Inez (McAdams' karakter) får fokuset over på Gil (Wilson). Jeg må si at Wilson passer utrolig godt til rollen; den litt vimsete og fraværende væremåten og den litt nølende måten å prate på passer perfekt til karakteren.

Rett og slett en nydelig film med nydelig mise-én-scene.

IMDb

50/50 2011

50/50 handler om Adam (Levitt) som finner ut at han har kreft. En dyp og rørende historie, gjennom møter hos psykologen, hans vennskap til kompisen Kyle (Rogen), kjæresten hans og den spesielle moren.

Jeg synes Joseph Gordon-Levitt spiller så utrooolig godt i denne filmen. Han er fullstendig troverdig og følelsene han uttrykker treffer midt i hjertet. Håpløsheten, fortvilelsen og den sjokktilstanden han er i, er utrolig rørende. Det er en spesiell scene som var så utrolig godt gjort, hvor Adam kaster Kyle ut av bilen. Det raseriet han bryter ut i, er så utrolig sårbart. Jeg får nesten lyst til å holde rundt ham. 

Shameless US (serie)

Shameless er en av mine favoritt serier; jeg ler så jeg griner noen ganger! Det er viktig å være obs på at det finnes en britisk versjon og en amerikansk versjon. Jeg prøvde å se en episode av den britiske, men det var bare ikke så bra som den amerikanske.

Serien handler om en (mildt sagt) fucked-up familie; Frank (William Macy) og hans seks barn. Frank er sterkt alkoholisert, utrolig ustabil og ikke minst drøy. Fiona (Emmy Rossum), hans eldste datter har ansvaret for de fem yngre barna, selv om de stort sett klarer seg selv. Her er det sex, drugs and hurra meg rundt! 

I tillegg møter vi familievennene Veronica og Kevin. De blir etter hvert fosterforeldre til Ethel som er reddet ut av en sekt. Det skjer en hel masse skrudde ting og tang. Sex-avhengige folk, sjalu koner, hasjrøykende ungdommer, en homofil muslim, og en forsvunnet mor. Nå har jeg i grunnen sagt alt for mye, så jeg stopper her.

Sesong 2 har endelig startet og hver tirsdag ler jeg meg skakk.

Q: Har du sett Shameless US?

IMDb

The Butterfly Effect 2004

The Butterfly Effect har lenge vært en av mine favoritter, men det er så lenge siden jeg har sett den at jeg måtte se den igjen. Da jeg så den nå forstod jeg faktisk mye mer av filmen som jeg ikke har forstått tidligere. Slik som at blackoutene var øyeblikk han kom tilbake og forandra; før skjønte jeg liksom ikke helt tegninga der.

Ashton Kutcher er fantastisk i denne filmen. Mange ble nok overrasket da han spilte en så seriøs rolle, noe han gjør utrolig godt. Det er spennende å se hvordan karakteren hans (Evan) tilpasser seg de forskjellige situasjonene og verdenene, og hvordan han forandrer dem. Følelsene og smerten skildrer Kutcher utrolig godt, jeg kan se fortvilelsen i øynene hans og føle smerten hans, når han forstår hva utfallet av de små forvandlingene han har gjort.

 Regissørene har virkelig fått frem en tanke vi mange har tenkt: "Hva hadde skjedd om jeg hadde gjort det, i stedet for det jeg egentlig gjorde?" Jeg synes det er utrolig fascinerende både å tenke på det og se hvordan de har klart å få det frem filmatisk, noe jeg synes regissørene har fått frem utrolig godt. Det kan ta litt tid før man skjønner hva som skjer, og det er jo det som er meningen. Det er ikke noe morsomt å se en film der du allerede har løst "gåten".

Q: Hva synes du om filmen The Butterfly Effect? Er det noe du skulle likt å forandre på, å hva tror du utfallet hadde blitt?

 Selve teorien om The Butterfly Effect, er at om man går tilbake å forandrer på noe, så forandres hele fremtiden, til varierende grad. The butterfly effect er en del av "The Chaos Theory", og startet i 1972 i forbindelse med været og meteorologers muligheter til å forutse været, hvor "en sommerfugls vingeslag kan forandre vindens retning" eller noe i den duren. Jeg synes disse teoriene er kjempefascinerende, selv om noe av det er litt uforståelig. Jeg har lagt ved linker til Wikipedia, om det er av interesse å lese mer om teoriene.

IMDb

Butterfly Effect - Wiki 

Chaos Theory - Wiki

Hanna 2011

Det er en liten stund siden Thomas ba meg sjekke ut Hanna, og jeg er glad jeg venta med å se den til en gang jeg hadde ordentlig tid.

Jeg har et litt ambivalent forhold til karakteren Hanna (Saoirse Ronan). Jeg liker den rå villmarksjenta, men så er det så frustrerende at hun har så lite empati og at verden er så uforståelig for henne. Likevel så er det dette som gjør at jeg blir så nysgjerrig på Hanna. Det er stilig å se lille spinkle Saoirse Ronan spille en så hardbarka og tøff kampmaskin.

Jeg savner litt mer av Erik (Eric Bana). Vi blir liksom ikke så godt kjent med karakteren som jeg skulle ønske. Dessuten burde Eric Bana aldri få lov til å løpe i dress, ever again! Det er utrolig mange spørsmål som dukker opp i hodet mitt under filmen. Det er mye jeg føler jeg ikke har fått svar på. Alt i alt er ikke de spørsmålene så viktige - at filmen kommer lett unna med det.

Noe jeg likte best var locations. Hytta i skogen var min favoritt - at den ikke var  bygd som en helt vanlig tre hytte, men hadde trapp på utsiden så vell som innsiden. Peiskroken og skikkelig hjemmelagd inventar var veldig gjennomført. Mot slutten kommer Hanna til et slags nedlagt tivoli, eller mer en fornøyelsespark. Det gir meg litt "Alice in Wonderland" - feeling. Store ødelagte karuseller, gjengrodd av ugress og planter.

IMDb

Warrior 2011

Etter anbefaling fra Kristian måtte jeg se den. Han reklamerte med menn i bar overkropp og bra historie. Og det var det! Jeg vet ikke en gang hva jeg skal si, fordi jeg hadde ikke forventa dette i det hele tatt.

Her har vi et vanskelig familieforhold, hvor ex-marine' Tommy (Tom Hardy) kommer tilbake til hjembyen å får sin fars hjelp til å trene han til en stor MMA-event. Samtidig sliter hans bror Brendan (Joel Edgerton) med økonomien og går tilbake til mma-slossing for å tjene nok penger til å betale ned huslånet.

 Å følge historien, kampene og progresjonen til disse to er kjempespennende. Kampene er flott filmet hvor soundtracket hever engasjementet ganske mye mer. Jeg er litt usikker om det en fordel å like MMA/UFC that kind of stuff; jeg liker filmen. Masse energi og masse følelser. Slutt scenen er dyp og rørende, perfekt slutt på filmen!

IMDb

My Week with Marilyn 2011

Lucy: Did she break your heart?
Colin: A little..

Lucy: Good, it needed breaking

Gud for en skjønn film! Det tok under fem minutter før jeg var bergtatt! Ikke av Michelle Williams som Marilyn Monroe, men av Eddie Redmayne som Colin Clark. For en utrolig herlig karakter og godt skuespill av Redmayne. Jeg liker karakteren kjempegodt; så naiv, tillitsfull og betatt. For meg er denne karakteren så utrolig troverdig, og jeg lever meg virkelig inn og kjenner meg igjen i følelsene han formidler.

I tillegg til et utrolig godt skuespill, er mise en scène som er så utrolig flott å se på. Klærne, miljøet, bygningene, alt er så utrolig bra og vellagd. Akkurat nå er jeg litt vel entusiastisk over filmen, men jeg bare ble så betatt av filmen. Jeg sa det nettopp til kjæresten min; «I'm in love». Han spurte: «I hvem?» «I filmen» svarte jeg.

Jeg tror det som fanga meg mest var historien og fantasien om noen som er uoppnåelige. Hvor man får en liten smakebit som er alt for god, før det hele er over og man sitter igjen med et knust hjerte. Det er nok ikke bare meg som har hatt en liten flørt, hvor alt er bare så fantastisk, så perfekt. En skikkelig dans på roser. Så plutselig er flørten over. Da sitter man igjen med gode minner, og en liten kjærlighetssorg. I ettertid kjenner man litt den deilige og spesielle følelsen når man ser flørten igjen på gate, på bilde, på film....

Samtidig er det kjempespennende å se hvordan de lager film (og filmskapelsen som blir til) med Marilyn som hovedrolle, spesielt for meg som ønsker å jobbe med å lage film. Jeg hadde ikke fått med meg at Emma Watson var med i filmen, og jeg er ikke helt sikker på om hun var helt troverdig for min del. Under hele filmen bekymra jeg meg for at parykken skulle falle av: Det er det eneste som trekker filmen ned for min del.

IMDb