Tommy Wirkola - Død Snø (2009) - Hansel & Gretel: Witch Hunters ( 2013)

Siste del av eksamensoppgaven. Analyse av Tommy Wirkolas karriere.

Spoiler alert

TOMMY WIRKOLA (1976-)

Norsk regissør, manusforfatter og skuespiller

Wirkola debuterte med lavbudsjettsfilmen Kill Buljo: The Movie (2007), som er en komisk parodi på actionfilmen Kill Bill (Quentin Tarantino 2003). Filmen satte standard for en typisk Wirkola-film, med splatter, humor og parodi, noe vi ser i Død Snø (2009) og Hansel & Gretel: Witch Hunters (2013).

Død Snø (2009)

Åtte medisinstudenter drar på hyttetur. En av jentene skal gå på ski over fjellet, mens de andre kjører bil så langt det går. Den første kvelden kommer en turgåer innom hytta og forteller en skummel historie om hvor brutalt nazistene som bodde i området under krigen hadde vært, mot folket i bygda og at det skjer skumle ting enda. En etter en blir de drept av nazistzombier, før det til slutt bare er en igjen. Han kommer seg til bilen, men zombiene har tatt han igjen.

Død Snø var den eneste norske filmen som var satt opp på Sundance festivalen det året. Den var også nominert til folkets Amanda-pris i 2009, nominert til fire priser i Scream Awards i LA, og vant publikumsprisen i Toronto Canada under After Dark filmfestival (Kristiansen 2013). Død Snø troner også på 9.plass på Rolling Stones topp 10 zombie filmer (RollingStones).

I 2010 kom enda en skrekk-komedie fra Wirkola, Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa er en mocumentary og er en parodi på The Blairwitch project (Daniel Myrick, Eduardo Sánchez 1999).

Hansel & Gretel: Witch Hunters (2013)

Hansel og Gretel har, femten år etter de var fanget i heksas godterihytte, blitt heksejegere. De er blitt tilkalt til en landsby hvor barn forsvinner. Heksene trenger blod fra seks gutter og seks jenter som er født i hver måned av året for å fullføre fortryllelsen som skal gjøre at heksene tåler ild. Under blodmånen angriper Hansel og to venner heksene. De får befridd barna og Gretel som er tatt til fange. Heksen Muriel kommer seg vekk, men Hansel og Gretel er ikke langt unna og de ender opp i godterihytta de var fanget i som barn. Der dreper de Muriel for så å brenne henne på staken inne i byen.

Filmen er basert på brødrene Grimms eventyr om Hans og Grete. En adapsjon fra et så kjent eventyr vil automatisk trekke en del publikum. Filmens trailere viste mye blod og gørr som kjennetegner Wirkola, men trailerne viste også en tydeligere storyline og karakterer. 

Sammenligning – Stil - Sjanger - Tema

Gunnar Iversen forteller ”når parodier og humoristiske filmer opptrer innenfor en genre, regnes det ofte som at genren har nådd både modenhet og et nivå av selvforståelse og selvrefleksjon” (Iversen 2011, 306). Wirkolas Død Snø er nettopp en slik parodi. De makabre scenene med overdrevet bruk av blod og gørr understreker filmen som en splatter-komedie og parodi på thriller-sjangeren. 

Wirkola poengterer delvis hvorfor filmene hans er blitt parodier; ”uansett hvor unik og original historie man lager, så er det umulig – bare på grunn av antallet filmer som lages – å komme opp med noe som er helt hundre prosent nyskapende. Jeg vet ikke når det sist skjedde. Det må kanskje ha vært de danske dogmefilmene” (Wirkola i Gonsholt).

Da jeg så Hansel & Gretel fikk jeg en tydelig fornemmelse av at dette var en Wirkola-film. Den groteske og direkte bruken av blodsprut og gørr var lett å kjenne igjen fra Død Snø. Hansel & Gretel er ikke like overdrevet som parodi, men samtidlig er det overdrevet bruk av splatter, som delvis understreker det parodiske. Samtidig er eventyrtrekkene ganske typiske i form av hekser som flyr på kosteskaft, spiser barn og ikke tåler ild. 

Under Amandus 2009, hadde de en visning av Død Snø med påfølgende Q&A med regissør og manusforfatter Wirkola og medforfatter Stig Frode Henriksen. De fortalte da at store deler av filmens budsjett ble brukt på falske blod, mye fordi noe av blodet frøys oppe i Øksefjordbotn i Finnmark hvor mye av innspillingen fant sted. Under et intervju på nettsiden collider.com forteller Wirkola om at mye av de groteske scenene og effektene i Hansel & Gretel ble fjernet fra den endelige filmen (Cook 2013). Dette bekrefter Wirkolas overdrevne bruk av makaber splatter. 

Gjennomslagskraft

Parodi og splatter er det som best beskriver Wirkolas filmer. Han starter karrieren med en parodi på Kill Bill (Quentin Tarantino 2003), så en parodi og klisjé av thriller-sjangeren, deretter en mockymentary. De norske filmene hans er lavbudsjetts filmer og skuespilleren han bruker er ofte gjengangere. Det kan se ut til at Wirkola bruker skuespillere han liker å jobbe med som delvis er med på å gi filmene det parodiske uttrykket. Filmene er også svært humoristiske, forsterket av parodiene. Humoren er mørk og drøy, henholdsvis i bruk av brutale scener, delvis myntet på det de unge tenåringene synes er morsomt det ”å bli kvalm og skremt og å flire samtidig” (Wirkola sitert i Gonsholt). De groteske scenene er ofte lagd slik at det blir så makabert overdrevet at det blir humoristisk.

I et intervju (Gonsholt) sier Wirkola selv at grunnen til at de traff med Kill Buljo var fordi det var et marked der. Elkington skriver ”om det er et marked for ikke-Hollywood filmer, må det være visse aspekter av publikums etterspørsel Hollywood overser. Ettersom Hollywood er ledende i verden innen filmindustrien, vil det aspektet de overser også bli videreført til andre land – en del av globaliseringen. Tanken er at hvis amerikanerne vil se det, kanskje alle andre også vil se det. Ideen om dette oversette aspektet er at; nordisk film – kulturelt, kunstnerisk eller ideologisk – kan appellere globalt hvis markedsføringen i USA blir en suksess (Elkington 2005, 33-34). Dette støtter Wirkolas teori om grunnen til Kill Bulljos suksess. Med tanke på Død Snø påpeker Wirkola at det trekkes utallige publikummere bare på grunn av filmens zombier (Gonsholt). Han har på en måte utnyttet populariteten av zombier og utnyttet thriller-sjangeren for å markedsføre filmen.

For videre suksess har Wirkola utnyttet kjente skuespillere og deres omdømme. I Død Snø fikk de tak i Ane Dahl Torp som hadde gjort seg god bemerket på den tiden. Kjente skuespillere tar bedre betalt, derfor brukte de henne kun til en kort scene for å ha råd til å ha hennes kjente navn på plakaten. Det samme gjelder for så vidt Bjørn Sundquist, som spiller en essensiell person i filmen, men likevel ikke får så mye tid på skjermen grunnet filmens lave budsjett. I Hansel & Gretel har Wirkola fått med seg internasjonale stjerner som Jeremy Renner, Framke Janssen og Peter Stormare. I tillegg har han tatt med seg kjente norske skuespillere som Ingrid Bolsø Berdal og selvfølgelig Bjørn Sundquist, heller ingen Wirkola-film uten kompisen Stig Frode Henriksen.

Grunnen til filmatseringen av Hansel & Gretel var Wirkolas møte med Adam McKay som sammen med Will Ferrell driver selskapet Gary Sanchez Productions. De har en avtale om å komme først til filmstudioet Paramount med alle ideer (Gonsholt).

Det som gjør Wirkola til en auteur er hans særegne, groteske splatter scener, den karakteristiske parodien og hans mørke humor. Wirkola lever på navnet sitt, når man ser en Wirkola-film så vet man hva man får. Han har aldri lagt skjul på at han er veldig influert av andres arbeid (Gonsholt), og bruker, i tillegg direkte parodi av filmene, både scener og klippestil inspirert av andre filmer. Når Erlend i Død Snø blir dratt ut gjennom vinduet og zombiene presser inn øynene og deler hodet i to, er det helt likt den amerikanske zombie filmen Brain Dead (Adam Simon 1990). Ironisk nok har Erlend på seg en t-shorte med bilde fra Brain Dead. I begynnelsen av Død Snø, etter de har parkert bilene og Vegard gjør seg klar til å kjøre i forvegen med snøscooter er klippingen etterlignet klippingen i Requiem for a Dream (Darren Arnofsky 2000)(IMDb a). I Hansel & Gretel er kosteskaft-jakten en direkte referanse til en speedbike jakt gjennom Endor Moon skogen i Star Wars: Episode VI - Return of the Jedi (Richard Marquand 1983)(IMDb b). Disse direkte parodiene understreker ofte filmenes ironiske, humoristiske parodi.

 Litteraturliste

Cook, T. (2013) http://collider.com/tommy-wirkola-hansel-gretel-witch-hunters-interview/ [lest 12.05.2013]

Elkington, T.G (2005): Costumes, Adolescence, and Dogma: Nordic Film and American Distribution, kap.1 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan, USA: Wayne State University Press

Gonshold, S.V http://www.dn.no/d2/article2166969.ece [lest 12.05.13]

IMDb (a) http://www.imdb.com/title/tt1278340/trivia?tab=mc&ref_=tt_trv_cnn [lest 12.05.13]

IMDb (b) http://www.imdb.com/title/tt1428538/trivia?tab=mc&ref_=tt_trv_cnn [lest 12.05.13]

Hansel & Gretel: Witch Hunters - IMDb 

Død Snø - IMDb 

Ole Bornedal - Nattevagten (1994) - I am Dina (2002)

Fortsettelse på eksamensoppgaven min. Analyse av Ole Bornedals karriere.

Spoiler alert

OLE BORNEDAL (1959-)

Dansk manusforfatter, regissør og radioregissør

Bornedal regisserte to TV-filmer før han slo igjennom med spillefilmen Nattevagten (1994) og han er kanskje mest kjent for I am Dina (2002). En gjenganger av tema er ondskap, død og seksualitet.

Nattevagten (1994)

Ved siden av studiene jobber Martin som nattevakt på rettsmedisinsk institutt. Han kommer i kontakt med kriminalbetjent Wörmer, som etterforsker en rekke kvinnemord. Morderen prøver å rette bevisene mot Martin, etter han har drept en av Martins bekjente. Kriminalbetjent Wörmer kommer til instituttet og innrømmer til Martin at det er han som er morderen. Martins kjæreste Kalinka kommer også til instituttet og ser Martin slå Wörmer. Wörmer skjønner at han kommer til å bli avslørt og overmanner både Martin og Kalinka. Kalinka klarer å utløse brannalarmen og kompisen Jens skyter Wörmer.

Debutfilmen ble en stor suksess og fikk god omtale i Danmark, mye fordi det ikke var lagd mange danske grøssere tidligere. Filmen ble ikke distribuert bredt i USA, men gjorde seg såpass bemerket at det inspirerte til en amerikansk reproduksjon. Nightwatch (1997) ble også regissert av Bornedal, men hadde ikke like stor suksess.

I am Dina (2002)

Som barn forårsaker Dina ulykken som tar livet av moren. Faren gifter bort Dina til en mye eldre mann, Jacob. Jacob skader seg og det utvikles koldbrann i beinet. I stedet for å ta han med til legen dreper Dina han. Dina har sex med barndomsvennen Thomas. Dina blir gravid og får sønnen Benjamin. Russeren Leo kommer til gården og Dina forelsker seg. Leo blir fengslet på grunnen av et kodet brev som Dina har skrevet til han. Etter hvert kommer Leo tilbake til gården, men når Leo prøver å dra, skyter Dina han.

I am Dina ble veldig populær i Norden, den vant fem danske Robert-priser og den norske Amanda-prisen for beste skuespillerinne. På grunn av sin kulturelle dimensjon klarte den å prestere usedvanlig godt i to av Nordens land (Hjort 2005, 214). Bornedal siktet mot et globalt, internasjonalt marked ved å filmatisere I am Dina på engelsk, selv om handlingen foregår i typiske norske omgivelser. Prosjektet var internasjonalt med både skuespillere og produksjonsstab fra Frankriket, Tyskland, Skottland, Norge, Sverige og Danmark. 

Sammenligning – Stil - Sjanger - Tema

Ved å se på likheter og paralleller mellom Bornedals to, egentlig vidt forskjellige, filmer, kan vi se hvordan han har lagt sin stil i forhold til tematikk og karakter i oppbyggingen av filmenes sjanger.

Nattevagten er tydelig inspirert av amerikansk sjangerfilm, men har en dypere miljøskildring og karakteroppbygging enn den klassiske amerikanske thrilleren. Bornedal selv sier at filmen er mer moderne og rettet mot en yngre generasjon enn de tidligere danske box office-suksessene, og viser til Åndenes hus (Billie August 1993) og Dansen med Regitze (Kaspar Rostrup 1989). Videre sier han at Nattevagten tok i bruk et modernistisk cinematisk språk mens den mobiliserte den klassiske thriller sjangeren, den ble drevet med en sterk følelse av narrativt begjær (Hjort og Bondebjerg 2001, 233-34 i Bondebjerg 2005, 137).

I am Dina er en litterær adapsjon og et kostymedrama. Tradisjonen med litterære adapsjoner er ikke spesielt bare for Norden, men er en ren nasjonal sjanger. Filmen er helt og holdent et melodrama med ekstremt emosjonelle virkemidler. Dina er en forstyrret karakter hvor ansiktsuttrykkene hennes ber om reaksjon fra publikum. De uendelige skrikene er et typisk virkemiddel for melodrama, noe som ofte går igjen i filmen. Det starter med morens ustoppelige smerteskrik, Dinas hyl under fødselen, Nils’ hyl etter Stinas nei, og avslutter med Leos skrik etter Dina har skutt han. Den diegetiske og ikke-diegetiske musikken er med på å fremheve den tragiske og ekstremt dramatiske narrasjonen. Dette har skapt en moderne og tidløs fortelling om grunnleggende drifter.

Sjangermessig er filmene veldig ulike, men jeg finner filmenes bruk av musikk relativt likt. I både thriller og melodrama skal musikken fremme føleleser, både frykt og angst, sorg og fortvilelse. Med bruken av dramatisk musikk og at Nattevagten legger vekt på de psykologiske faktorene, kan det minne om­ Hitchcock-filmene (Filmbasen). 

Danmark er kjent for å være ganske liberal i forhold til sex og det virker som den mest naturlige ting når Martin (Nattevagten) ligger kliss naken på sengen. Kompisene Martin og Jens snakker ofte åpent om å ”bolle”. Seriemorderen har seksuell omgang med sine prostituerte ofre. Dina (I am Dina) har en sterk dødsdrift og nesten like sterk kjønnsdrift, hun er nærmest pervers når hun kommenterer at penisen til Jacob ikke er som en okse eller en hests. Videre tar hun for seg og utnytter mennene seksuelt. 

Vi kan trekke flere paralleller mellom Dina og seriemorder Wörmer. Begge omgir seg med død og begge tar for seg seksuelt. I I am Dina tar Lorch med seg vesle Dina på morens gravplass og prøver å få henne til å forstå og å finne ro i forhold til morens død. Barnet i Dina tolker Lorchs ord som at hun kan befri mennesker når de dør, ”se på meg – la denne verdens sorger og bekymringer forlate deg”, sier hun når hun ser noen dø. Dette er med på å danne grunnlaget for Dinas sterke tilknytning til døden. Hun makter ikke å bli forlatt og tar heller livet av dem. Wörmer er ikke like detaljert skildret, men han er en nekrofil. Den gamle nattevakten forteller om en tidligere nattevakt (Wörmer) som pleide å ”gjøre det med dem”. Hvor Wörmer brutalt og utspekulert dreper prostituerte kvinner, handler Dina mer impulsivt, nærmest i panikk for ikke å bli forlatt. Begge karakterene skildrer ondskap på hver sin måte.

Gjennomslagskraft

Med Nattevagten har Bornedal oppnådd suksess fordi det ikke var mange nordiske skrekkfilmer, i tillegg til at han utnyttet en utpreget amerikansk sjanger. Han har også utnyttet det at ”sex selger”, ved bruk av nakenhet og seksualitet i begge filmene.

I teksten The Danish Way (2005, 132) forteller Bondebjerg at litteratur og arv-adapsjoner har lange tradisjoner både i Danmark og resten av verden. Bornedal har tatt en av Herbjørg Wassmos største romaner og filmatisert den. Slikt trekker publikum. Filmen som boken er dramatisk og tragisk som gjør det enkelt for Bornedal å ”sjangerfisere” filmen som kostymedrama og melodrama. Noe som er essensielt for Bornedals gjennomslagskraft er hans reproduksjon av Nattevagten, selv om reproduksjonen ikke hadde stor suksess ga den indikasjoner på amerikansk vilje til distribusjon og nordiske regissørers vilje til å bruke sjanger som appell til amerikansk publikum (Elkington 2005, 45). 

Innledningsvis sier Elkington og Nestingen (2005, 8) at ”i søken på omsetning av filmer har den studiobaserte industrien, i økende grad, sett utenfor sin egen sfære etter talent og inspirasjon, som har ført til kryssingen av regissører..”. Ole Bornedal er en av de kryssende regissørene og selv om de er uavhengige av studio systemet, markedsfører de seg som internasjonale regissører i stedet for danske regissører.

Litteraturliste

Bondebjerg, I. (2005): The Danish Way: Danish Film Culture in a European and Global Perspective, Kap.4 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan, USA: Wayne State University Press

Elkington, T.G (2005): Costumes, Adolescence, and Dogma: Nordic Film and American Distribution, kap.1 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan, USA: Wayne State University Press

 

Elkington, T.G og Nestingen, A. (2005): Introduction: Transnational Norcic Cinema I Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan, USA: Wayne State University Press

Filmbasen http://www.filmbasen.no/film/45279/nattevakten/ [lest 11.05.13]

Nattevagten - IMDb 

 I am Dina - IMDb