Fortsettelse på eksamensoppgaven min. Analyse av Ole Bornedals karriere.
Spoiler alert
Dansk manusforfatter, regissør og
radioregissør
Bornedal
regisserte to TV-filmer før han slo igjennom med spillefilmen Nattevagten (1994) og han er kanskje
mest kjent for I am Dina (2002). En
gjenganger av tema er ondskap, død og seksualitet.
Ved siden av
studiene jobber Martin som nattevakt på rettsmedisinsk institutt. Han kommer i
kontakt med kriminalbetjent Wörmer, som etterforsker en rekke kvinnemord.
Morderen prøver å rette bevisene mot Martin, etter han har drept en av Martins
bekjente. Kriminalbetjent Wörmer kommer til instituttet og innrømmer til Martin
at det er han som er morderen. Martins kjæreste Kalinka kommer også til
instituttet og ser Martin slå Wörmer. Wörmer skjønner at han kommer til å bli
avslørt og overmanner både Martin og Kalinka. Kalinka klarer å utløse
brannalarmen og kompisen Jens skyter Wörmer.
Debutfilmen ble
en stor suksess og fikk god omtale i Danmark, mye fordi det ikke var lagd mange
danske grøssere tidligere. Filmen ble ikke distribuert bredt i USA, men gjorde
seg såpass bemerket at det inspirerte til en amerikansk reproduksjon. Nightwatch (1997) ble også regissert av
Bornedal, men hadde ikke like stor suksess.
Som
barn forårsaker Dina ulykken som tar livet av moren. Faren gifter bort Dina til
en mye eldre mann, Jacob. Jacob skader seg og det utvikles koldbrann i beinet.
I stedet for å ta han med til legen dreper Dina han. Dina har sex med
barndomsvennen Thomas. Dina blir gravid og får sønnen Benjamin. Russeren Leo
kommer til gården og Dina forelsker seg. Leo blir fengslet på grunnen av et
kodet brev som Dina har skrevet til han. Etter hvert kommer Leo tilbake til
gården, men når Leo prøver å dra, skyter Dina han.
I am Dina ble veldig populær i Norden,
den vant fem danske Robert-priser og den norske Amanda-prisen for beste
skuespillerinne. På grunn av sin kulturelle dimensjon klarte den å prestere
usedvanlig godt i to av Nordens land (Hjort 2005, 214). Bornedal siktet mot et
globalt, internasjonalt marked ved å filmatisere I am Dina på engelsk, selv om handlingen foregår i typiske norske
omgivelser. Prosjektet var internasjonalt med både skuespillere og
produksjonsstab fra Frankriket, Tyskland, Skottland, Norge, Sverige og Danmark.
Ved
å se på likheter og paralleller mellom Bornedals to, egentlig vidt
forskjellige, filmer, kan vi se hvordan han har lagt sin stil i forhold til
tematikk og karakter i oppbyggingen av filmenes sjanger.
Nattevagten er tydelig inspirert av
amerikansk sjangerfilm, men har en dypere miljøskildring og karakteroppbygging
enn den klassiske amerikanske thrilleren. Bornedal selv sier at filmen er mer
moderne og rettet mot en yngre generasjon enn de tidligere danske box
office-suksessene, og viser til Åndenes
hus (Billie August 1993) og Dansen
med Regitze (Kaspar Rostrup 1989). Videre sier han at Nattevagten tok i bruk et modernistisk cinematisk språk mens den
mobiliserte den klassiske thriller sjangeren, den ble drevet med en sterk
følelse av narrativt begjær (Hjort og Bondebjerg 2001, 233-34 i Bondebjerg
2005, 137).
I am Dina er en litterær adapsjon og et
kostymedrama. Tradisjonen med litterære adapsjoner er ikke spesielt bare for
Norden, men er en ren nasjonal sjanger. Filmen er helt og holdent et melodrama
med ekstremt emosjonelle virkemidler. Dina er en forstyrret karakter hvor
ansiktsuttrykkene hennes ber om reaksjon fra publikum. De uendelige skrikene er
et typisk virkemiddel for melodrama, noe som ofte går igjen i filmen. Det
starter med morens ustoppelige smerteskrik, Dinas hyl under fødselen, Nils’ hyl
etter Stinas nei, og avslutter med Leos skrik etter Dina har skutt han. Den
diegetiske og ikke-diegetiske musikken er med på å fremheve den tragiske og
ekstremt dramatiske narrasjonen. Dette har skapt en moderne og tidløs
fortelling om grunnleggende drifter.
Sjangermessig
er filmene veldig ulike, men jeg finner filmenes bruk av musikk relativt likt.
I både thriller og melodrama skal musikken fremme føleleser, både frykt og
angst, sorg og fortvilelse. Med bruken av dramatisk musikk og at Nattevagten legger vekt på de
psykologiske faktorene, kan det minne om Hitchcock-filmene (Filmbasen).
Danmark
er kjent for å være ganske liberal i forhold til sex og det virker som den mest
naturlige ting når Martin (Nattevagten)
ligger kliss naken på sengen. Kompisene Martin og Jens snakker ofte åpent om å
”bolle”. Seriemorderen har seksuell omgang med sine prostituerte ofre. Dina (I am Dina) har en sterk dødsdrift og
nesten like sterk kjønnsdrift, hun er nærmest pervers når hun kommenterer at
penisen til Jacob ikke er som en okse eller en hests. Videre tar hun for seg og
utnytter mennene seksuelt.
Vi
kan trekke flere paralleller mellom Dina og seriemorder Wörmer. Begge omgir seg
med død og begge tar for seg seksuelt. I I am Dina tar Lorch med seg vesle Dina på morens gravplass og prøver å få
henne til å forstå og å finne ro i forhold til morens død. Barnet i Dina tolker
Lorchs ord som at hun kan befri mennesker når de dør, ”se på meg – la denne
verdens sorger og bekymringer forlate deg”, sier hun når hun ser noen dø. Dette
er med på å danne grunnlaget for Dinas sterke tilknytning til døden. Hun makter
ikke å bli forlatt og tar heller livet av dem. Wörmer er ikke like detaljert
skildret, men han er en nekrofil. Den gamle nattevakten forteller om en
tidligere nattevakt (Wörmer) som pleide å ”gjøre det med dem”. Hvor Wörmer
brutalt og utspekulert dreper prostituerte kvinner, handler Dina mer impulsivt,
nærmest i panikk for ikke å bli forlatt. Begge karakterene skildrer ondskap på
hver sin måte.
Med
Nattevagten har Bornedal oppnådd
suksess fordi det ikke var mange nordiske skrekkfilmer, i tillegg til at han
utnyttet en utpreget amerikansk sjanger. Han har også utnyttet det at ”sex
selger”, ved bruk av nakenhet og seksualitet i begge filmene.
I
teksten The Danish Way (2005, 132)
forteller Bondebjerg at litteratur og arv-adapsjoner har lange tradisjoner både
i Danmark og resten av verden. Bornedal har tatt en av Herbjørg Wassmos største
romaner og filmatisert den. Slikt trekker publikum. Filmen som boken er dramatisk
og tragisk som gjør det enkelt for Bornedal å ”sjangerfisere” filmen som
kostymedrama og melodrama. Noe
som er essensielt for Bornedals gjennomslagskraft er hans reproduksjon av Nattevagten, selv om reproduksjonen ikke
hadde stor suksess ga den indikasjoner på amerikansk vilje til distribusjon og
nordiske regissørers vilje til å bruke sjanger som appell til amerikansk
publikum (Elkington 2005, 45).
Innledningsvis
sier Elkington og Nestingen (2005, 8) at ”i søken på omsetning av filmer har
den studiobaserte industrien, i økende grad, sett utenfor sin egen sfære etter
talent og inspirasjon, som har ført til kryssingen av regissører..”. Ole
Bornedal er en av de kryssende regissørene og selv om de er uavhengige av
studio systemet, markedsfører de seg som internasjonale regissører i stedet for
danske regissører.
Litteraturliste
Bondebjerg, I. (2005): The Danish Way: Danish Film Culture in a European and Global
Perspective, Kap.4 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan,
USA: Wayne State University Press
Elkington, T.G (2005): Costumes, Adolescence, and Dogma: Nordic Film and American
Distribution, kap.1 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan,
USA: Wayne State University Press
Elkington, T.G og Nestingen, A. (2005): Introduction: Transnational Norcic Cinema
I Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational
Cinema in a Global North. Michigan, USA: Wayne State University Press
