tirsdag 17. april 2012

Taxi Driver (1976)

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hatt planer om å se Taxi Driver og endelig ble jeg pent nødt til det. Nok et arbeidskrav skulle gjennomføres, nemlig en narrativ analyse av Martin Scorseses mesterverk.

Beklager alle Scorsese tilhengere og Taxi Driver fans. Jeg ble ikke frelst. Det er ingenting i filmen som appellerer til meg i det hele tatt. Jeg liker ikke Robert De Niro, jeg er ingen stor tilhenger av film-noir eller neo-noir, jeg takler ikke jazz og jeg får angst av dårlig sfx. 

You're only as healthy as you feel.
 Travis Bickle (Taxi Driver)
Etter mange timers lesing, film-titting og notatskriving begynner jeg så vidt å se lys i tunnelen og jeg hater ikke filmen så dypt og intenst som i begynnelsen. Filmen er jo faktisk litt interessant, men den er alt for vanskelig for lille meg å analysere.

Hovedkarakteren Travis er så sinnssykt innviklet samtidig som han stadig utvikler seg. For hver gang jeg ser filmen blir jeg bare mer å mer klar over hvor lite sosial intelligent han er. Nå har jeg skrevet litt om enkelte scener som fremhever hans lave EQ som også er med på å understreke hans forandring. Heldigvis for meg er det en gruppeoppgave og vi skal ikke levere før klokka 1600 i morgen.
 

IMDb