The Butterfly Effect 2004

The Butterfly Effect har lenge vært en av mine favoritter, men det er så lenge siden jeg har sett den at jeg måtte se den igjen. Da jeg så den nå forstod jeg faktisk mye mer av filmen som jeg ikke har forstått tidligere. Slik som at blackoutene var øyeblikk han kom tilbake og forandra; før skjønte jeg liksom ikke helt tegninga der.

Ashton Kutcher er fantastisk i denne filmen. Mange ble nok overrasket da han spilte en så seriøs rolle, noe han gjør utrolig godt. Det er spennende å se hvordan karakteren hans (Evan) tilpasser seg de forskjellige situasjonene og verdenene, og hvordan han forandrer dem. Følelsene og smerten skildrer Kutcher utrolig godt, jeg kan se fortvilelsen i øynene hans og føle smerten hans, når han forstår hva utfallet av de små forvandlingene han har gjort.

 Regissørene har virkelig fått frem en tanke vi mange har tenkt: "Hva hadde skjedd om jeg hadde gjort det, i stedet for det jeg egentlig gjorde?" Jeg synes det er utrolig fascinerende både å tenke på det og se hvordan de har klart å få det frem filmatisk, noe jeg synes regissørene har fått frem utrolig godt. Det kan ta litt tid før man skjønner hva som skjer, og det er jo det som er meningen. Det er ikke noe morsomt å se en film der du allerede har løst "gåten".

Q: Hva synes du om filmen The Butterfly Effect? Er det noe du skulle likt å forandre på, å hva tror du utfallet hadde blitt?

 Selve teorien om The Butterfly Effect, er at om man går tilbake å forandrer på noe, så forandres hele fremtiden, til varierende grad. The butterfly effect er en del av "The Chaos Theory", og startet i 1972 i forbindelse med været og meteorologers muligheter til å forutse været, hvor "en sommerfugls vingeslag kan forandre vindens retning" eller noe i den duren. Jeg synes disse teoriene er kjempefascinerende, selv om noe av det er litt uforståelig. Jeg har lagt ved linker til Wikipedia, om det er av interesse å lese mer om teoriene.

IMDb

Butterfly Effect - Wiki 

Chaos Theory - Wiki

Hanna 2011

Det er en liten stund siden Thomas ba meg sjekke ut Hanna, og jeg er glad jeg venta med å se den til en gang jeg hadde ordentlig tid.

Jeg har et litt ambivalent forhold til karakteren Hanna (Saoirse Ronan). Jeg liker den rå villmarksjenta, men så er det så frustrerende at hun har så lite empati og at verden er så uforståelig for henne. Likevel så er det dette som gjør at jeg blir så nysgjerrig på Hanna. Det er stilig å se lille spinkle Saoirse Ronan spille en så hardbarka og tøff kampmaskin.

Jeg savner litt mer av Erik (Eric Bana). Vi blir liksom ikke så godt kjent med karakteren som jeg skulle ønske. Dessuten burde Eric Bana aldri få lov til å løpe i dress, ever again! Det er utrolig mange spørsmål som dukker opp i hodet mitt under filmen. Det er mye jeg føler jeg ikke har fått svar på. Alt i alt er ikke de spørsmålene så viktige - at filmen kommer lett unna med det.

Noe jeg likte best var locations. Hytta i skogen var min favoritt - at den ikke var  bygd som en helt vanlig tre hytte, men hadde trapp på utsiden så vell som innsiden. Peiskroken og skikkelig hjemmelagd inventar var veldig gjennomført. Mot slutten kommer Hanna til et slags nedlagt tivoli, eller mer en fornøyelsespark. Det gir meg litt "Alice in Wonderland" - feeling. Store ødelagte karuseller, gjengrodd av ugress og planter.

IMDb

Warrior 2011

Etter anbefaling fra Kristian måtte jeg se den. Han reklamerte med menn i bar overkropp og bra historie. Og det var det! Jeg vet ikke en gang hva jeg skal si, fordi jeg hadde ikke forventa dette i det hele tatt.

Her har vi et vanskelig familieforhold, hvor ex-marine' Tommy (Tom Hardy) kommer tilbake til hjembyen å får sin fars hjelp til å trene han til en stor MMA-event. Samtidig sliter hans bror Brendan (Joel Edgerton) med økonomien og går tilbake til mma-slossing for å tjene nok penger til å betale ned huslånet.

 Å følge historien, kampene og progresjonen til disse to er kjempespennende. Kampene er flott filmet hvor soundtracket hever engasjementet ganske mye mer. Jeg er litt usikker om det en fordel å like MMA/UFC that kind of stuff; jeg liker filmen. Masse energi og masse følelser. Slutt scenen er dyp og rørende, perfekt slutt på filmen!

IMDb

My Week with Marilyn 2011

Lucy: Did she break your heart?
Colin: A little..

Lucy: Good, it needed breaking

Gud for en skjønn film! Det tok under fem minutter før jeg var bergtatt! Ikke av Michelle Williams som Marilyn Monroe, men av Eddie Redmayne som Colin Clark. For en utrolig herlig karakter og godt skuespill av Redmayne. Jeg liker karakteren kjempegodt; så naiv, tillitsfull og betatt. For meg er denne karakteren så utrolig troverdig, og jeg lever meg virkelig inn og kjenner meg igjen i følelsene han formidler.

I tillegg til et utrolig godt skuespill, er mise en scène som er så utrolig flott å se på. Klærne, miljøet, bygningene, alt er så utrolig bra og vellagd. Akkurat nå er jeg litt vel entusiastisk over filmen, men jeg bare ble så betatt av filmen. Jeg sa det nettopp til kjæresten min; «I'm in love». Han spurte: «I hvem?» «I filmen» svarte jeg.

Jeg tror det som fanga meg mest var historien og fantasien om noen som er uoppnåelige. Hvor man får en liten smakebit som er alt for god, før det hele er over og man sitter igjen med et knust hjerte. Det er nok ikke bare meg som har hatt en liten flørt, hvor alt er bare så fantastisk, så perfekt. En skikkelig dans på roser. Så plutselig er flørten over. Da sitter man igjen med gode minner, og en liten kjærlighetssorg. I ettertid kjenner man litt den deilige og spesielle følelsen når man ser flørten igjen på gate, på bilde, på film....

Samtidig er det kjempespennende å se hvordan de lager film (og filmskapelsen som blir til) med Marilyn som hovedrolle, spesielt for meg som ønsker å jobbe med å lage film. Jeg hadde ikke fått med meg at Emma Watson var med i filmen, og jeg er ikke helt sikker på om hun var helt troverdig for min del. Under hele filmen bekymra jeg meg for at parykken skulle falle av: Det er det eneste som trekker filmen ned for min del.

IMDb 

Tanner Hall 2009

Etter å sett The Girl with the Dragon Tattoo, ble jeg nysjerrig på Rooney Mara (Lisbet Salander), ettersom jeg ikke kunne huske å ha sett henne i andre filmer. På IMDb fant jeg ut at hun har spilt i Tanner Hall, som virka litt kjent for meg. Jeg er fortsatt usikker på om jeg har sett den før.

Anyways, jente-internat-skole er hovedplottet. Mye kan skje, og jeg klarer fortsatt ikke helt å sette fingeren på hele filmen: Det er noe merkelig med den. En slags spenning og nysjerrighet. Jeg føler den usikkerheten Fernanda (Mara) har i filmen, gjør at forholdet mellom henne og Gio (Everett Scott) blir superfascinerende. Det skal heller ikke kostes under teppet at jeg er litt betatt av Tom Everett Scott, noe som kanskje gjør at det forholdet mellom karakterene fremmer mer følelser hos meg enn hos andre. 

Samtidig som det er et lite spill mellom ung-gammel dem i mellom, er leken mellom Kate og Mr. Middlewood morsomt og spennende, dog mer uskyldig. En scene mellom Mrs. og Mr.Middlewood er hysterisk, å jeg bare satt med vid åpne øyne - litt sjokkert - mens jeg humra for meg selv.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes dette var en bra film, men jeg liker filmatiseringen av de forskjellige sidene av et forhold. Forholdet mellom unge, lesbiske, eldre og gifte; det virkelig fascinerer meg, da kjærligheten har så alt for mange sider og versjoner, slik at ingen forhold mellom noen mennesker er like på noen måter. 

IMDb

Eirin Brockovich 2000

Noen ganger glemmer vi eldre og bra filmer. Jeg (for min del) hadde nesten glemt Eirin Brockovich. Jeg så den for en ukes tid siden, og hadde en samtale om den i går. Enkelte filmer er superbra på grunn av det visuelle, ekstraordinær filming og klipping, med flotte effekter. Andre filmer er magiske på grunn av dype, flotte og viktige historier, slik som den i Eirin Brockovich.

Har du ikke sett filmen, så handler den om en singel småbarnsmor, som etter mye om og men får seg jobb hos et advokatfirma. Der kommer hun over en sak som gjør henne svært nysgjerrig, og begynner etterhvert å etterforske denne saken på egen hånd. Hun utnytter den kvinnelige sjarmen sin for å få tak i nødvendige papirer, og bevis mot et stort Gass- og elektrofirma kaldt PG&E. 

I just went out there and performed sexual favors. 
Six hundred and thirty-four blow jobs in five days... 
I'm really quite tired. 

Julia Roberts (Eirin Brockovich)

Filmen er basert på en sann historie, og kvinnen, Eirin Brockovich er selv med i ett lite halvminutt i starten av filmen som servitør. Julia Roberts spiller denne fantastiske kvinnen, og flotte Aaron Eckhart er også med, nesten ugjenkjennelig med langt hår og skjegg.

IMDb

Mr.Brooks 2007

Oh God... God, grant me the serenity to accept the things I cannot change. 

Mr.Earl Brooks (Mr.Brooks)

Den dype og mystiske teksten innledningsvis setter standaren for resten av filmen, for mystikken er der hele tiden. Hvem er Mr.Brooks? Hva er hans hemmelighet? Sammen med det mystiske sountracket og Mr.Brooks desperate hvisking til seg selv, gir det et nervepirrende inntrykk. Jeg sitter å bare venter på hva som skal skje, og er konstant nysgjerrig. Spenningen og spørsmålene er mange.

Det er hans alter ego (William Hurt) som trenger fram hans dødelige lyster. Faren for å bli tatt setter han i en vanskelig posisjon, hvor detektiv Tracy Atwood (Demi Moore) kommer på sporet. Vi følger ikke bare Mr.Brooks liv, vi følger også detektiv Atwoods som går igjennom en skilsmisse som setter hennes etterforskning i fare.

Jeg liker rollen til Demi Moore, selv om jeg ikke er så veldig fan av henne. Den rike arvingen som skal motbevise sin far ved å gjøre ting selv; hun skal jobbe som politi istedetfor i familiebedriften. Hun er sta, med skikkelig stå-på-vilje, hun liker virkelig jobben sin og er god til det.

Skildringen av forholdet mellom Mr.Brooks, hans alter ego og det å ha tvangstanker synes jeg er smart løst. I stedet for å ha den der "filmet fra forskjellige vinkler, mens man prater til seg selv" - greia, som vi kjenner fra bl.a. Gollum i LotR, har de satt inn en egen person med ett annet utseende. Dette gir alter egoet en helt egen personlighet som kanskje gjør det litt lettere å forstå.

IMDb

Drive 2011

Enn at jeg ikke oppdaga filmen Drive før nå nylig! Den er jo på mange Topp10-lister av filmer fra 2011. Med en av mine favoritter Ryan Gosling i hovedrollen, er filmen magisk. For meg gjør han hele filmen, mens jeg har hørt andre som ikke har vært like fornøyde med det.

How about this - shut your mouth or I'll kick your teeth down your throat and I'll shut it for you.

Driver (Drive)

Den kortfattete og navnløse hovedrollen gir filmen et mystisk preg, der hvor det ikke alltid er like lett å forstå alt ved første øyekast. Jeg elsker hvor rolig og kontrollert han virker til enhver tid, så sinnssykt care! Tøffe bil-scener, rå vold, og forbudt kjærlighet, trenger jeg å si mer? Her er det masse kul filming og klipping, og med en simpelthen genial heis-scene (som jeg ikke er alene om å digge). Jeg forstår godt at denne topper listene for 2011!

Fraværet av lyd og støy, samt det rolige tempoet (i de fleste scener), skaper en spennende og litt sær stemning: Det er det visuelle som er det viktige. Mens den gromme motorlyden gir en energisk følelse, vekker den spesialskrevne syntpopen en spesiell nervepirrende nysgjerrighet. Soundtracket er flott altså!

******

IMDb
FilmWeb