Spoiler alert
TOMMY WIRKOLA (1976-)
Norsk regissør, manusforfatter og
skuespiller
Wirkola
debuterte med lavbudsjettsfilmen Kill
Buljo: The Movie (2007), som er en komisk parodi på actionfilmen Kill Bill (Quentin Tarantino 2003).
Filmen satte standard for en typisk Wirkola-film, med splatter, humor og
parodi, noe vi ser i Død Snø (2009)
og Hansel & Gretel: Witch Hunters
(2013).
Død Snø (2009)
Åtte
medisinstudenter drar på hyttetur. En av jentene skal gå på ski over fjellet,
mens de andre kjører bil så langt det går. Den første kvelden kommer en turgåer
innom hytta og forteller en skummel historie om hvor brutalt nazistene som
bodde i området under krigen hadde vært, mot folket i bygda og at det skjer
skumle ting enda. En etter en blir de drept av nazistzombier, før det til slutt
bare er en igjen. Han kommer seg til bilen, men zombiene har tatt han igjen.
Død Snø var den eneste norske filmen som
var satt opp på Sundance festivalen det året. Den var også nominert til folkets
Amanda-pris i 2009, nominert til fire priser i Scream Awards i LA, og vant
publikumsprisen i Toronto Canada under After Dark filmfestival (Kristiansen
2013). Død Snø troner også på 9.plass
på Rolling Stones topp 10 zombie filmer (RollingStones).
I
2010 kom enda en skrekk-komedie fra Wirkola, Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa er en mocumentary og er
en parodi på The Blairwitch project (Daniel
Myrick, Eduardo Sánchez 1999).
Hansel & Gretel: Witch Hunters (2013)
Hansel
og Gretel har, femten år etter de var fanget i heksas godterihytte, blitt
heksejegere. De er blitt tilkalt til en landsby hvor barn forsvinner. Heksene
trenger blod fra seks gutter og seks jenter som er født i hver måned av året
for å fullføre fortryllelsen som skal gjøre at heksene tåler ild. Under
blodmånen angriper Hansel og to venner heksene. De får befridd barna og Gretel
som er tatt til fange. Heksen Muriel kommer seg vekk, men Hansel og Gretel er
ikke langt unna og de ender opp i godterihytta de var fanget i som barn. Der
dreper de Muriel for så å brenne henne på staken inne i byen.
Filmen
er basert på brødrene Grimms eventyr om Hans og Grete. En adapsjon fra et så
kjent eventyr vil automatisk trekke en del publikum. Filmens trailere viste mye
blod og gørr som kjennetegner Wirkola, men trailerne viste også en tydeligere
storyline og karakterer.
Sammenligning – Stil - Sjanger - Tema
Gunnar
Iversen forteller ”når parodier og humoristiske filmer opptrer innenfor en
genre, regnes det ofte som at genren har nådd både modenhet og et nivå av
selvforståelse og selvrefleksjon” (Iversen 2011, 306). Wirkolas Død Snø er nettopp en slik parodi. De
makabre scenene med overdrevet bruk av blod og gørr understreker filmen som en
splatter-komedie og parodi på thriller-sjangeren.
Wirkola
poengterer delvis hvorfor filmene hans er blitt parodier; ”uansett hvor unik og
original historie man lager, så er det umulig – bare på grunn av antallet
filmer som lages – å komme opp med noe som er helt hundre prosent nyskapende.
Jeg vet ikke når det sist skjedde. Det må kanskje ha vært de danske
dogmefilmene” (Wirkola i Gonsholt).
Da
jeg så Hansel & Gretel fikk jeg
en tydelig fornemmelse av at dette var en Wirkola-film. Den groteske og direkte
bruken av blodsprut og gørr var lett å kjenne igjen fra Død Snø. Hansel & Gretel
er ikke like overdrevet som parodi, men samtidlig er det overdrevet bruk av
splatter, som delvis understreker det parodiske. Samtidig er eventyrtrekkene
ganske typiske i form av hekser som flyr på kosteskaft, spiser barn og ikke tåler
ild.
Under
Amandus 2009, hadde de en visning av Død
Snø med påfølgende Q&A med regissør og manusforfatter Wirkola og
medforfatter Stig Frode Henriksen. De fortalte da at store deler av filmens
budsjett ble brukt på falske blod, mye fordi noe av blodet frøys oppe i Øksefjordbotn
i Finnmark hvor mye av innspillingen fant sted. Under et intervju på nettsiden collider.com
forteller Wirkola om at mye av de groteske scenene og effektene i Hansel & Gretel ble fjernet fra den
endelige filmen (Cook 2013). Dette bekrefter Wirkolas overdrevne bruk av
makaber splatter.
Gjennomslagskraft
Parodi
og splatter er det som best beskriver Wirkolas filmer. Han starter karrieren
med en parodi på Kill Bill (Quentin
Tarantino 2003), så en parodi og klisjé av thriller-sjangeren, deretter en
mockymentary. De norske filmene hans er lavbudsjetts filmer og skuespilleren
han bruker er ofte gjengangere. Det kan se ut til at Wirkola bruker
skuespillere han liker å jobbe med som delvis er med på å gi filmene det
parodiske uttrykket. Filmene er også svært humoristiske, forsterket av
parodiene. Humoren er mørk og drøy, henholdsvis i bruk av brutale scener,
delvis myntet på det de unge tenåringene synes er morsomt det ”å bli kvalm og
skremt og å flire samtidig” (Wirkola sitert i Gonsholt). De groteske scenene er
ofte lagd slik at det blir så makabert overdrevet at det blir humoristisk.
I
et intervju (Gonsholt) sier Wirkola selv at grunnen til at de traff med Kill Buljo var fordi det var et marked
der. Elkington skriver ”om det er et marked for ikke-Hollywood filmer, må det være visse aspekter av publikums
etterspørsel Hollywood overser. Ettersom Hollywood er ledende i verden innen
filmindustrien, vil det aspektet de overser også bli videreført til andre land
– en del av globaliseringen. Tanken er at hvis amerikanerne vil se det, kanskje
alle andre også vil se det. Ideen om dette oversette aspektet er at; nordisk
film – kulturelt, kunstnerisk eller ideologisk – kan appellere globalt hvis
markedsføringen i USA blir en suksess (Elkington 2005, 33-34). Dette støtter
Wirkolas teori om grunnen til Kill Bulljos
suksess. Med tanke på Død Snø påpeker
Wirkola at det trekkes utallige publikummere bare på grunn av filmens zombier
(Gonsholt). Han har på en måte utnyttet populariteten av zombier og utnyttet
thriller-sjangeren for å markedsføre filmen.
For
videre suksess har Wirkola utnyttet kjente skuespillere og deres omdømme. I Død Snø fikk de tak i Ane Dahl Torp som
hadde gjort seg god bemerket på den tiden. Kjente skuespillere tar bedre
betalt, derfor brukte de henne kun til en kort scene for å ha råd til å ha
hennes kjente navn på plakaten. Det samme gjelder for så vidt Bjørn Sundquist,
som spiller en essensiell person i filmen, men likevel ikke får så mye tid på
skjermen grunnet filmens lave budsjett. I Hansel
& Gretel har Wirkola fått med seg internasjonale stjerner som Jeremy
Renner, Framke Janssen og Peter Stormare. I tillegg har han tatt med seg kjente
norske skuespillere som Ingrid Bolsø Berdal og selvfølgelig Bjørn Sundquist,
heller ingen Wirkola-film uten kompisen Stig Frode Henriksen.
Grunnen
til filmatseringen av Hansel & Gretel
var Wirkolas møte med Adam McKay som sammen med Will Ferrell driver
selskapet Gary Sanchez Productions. De
har en avtale om å komme først til filmstudioet Paramount med alle ideer
(Gonsholt).
Det
som gjør Wirkola til en auteur er hans særegne, groteske splatter scener, den
karakteristiske parodien og hans mørke humor. Wirkola lever på navnet sitt, når
man ser en Wirkola-film så vet man hva man får. Han har aldri lagt skjul på at
han er veldig influert av andres arbeid (Gonsholt), og bruker, i tillegg
direkte parodi av filmene, både scener og klippestil inspirert av andre filmer.
Når Erlend i Død Snø blir dratt ut
gjennom vinduet og zombiene presser inn øynene og deler hodet i to, er det helt
likt den amerikanske zombie filmen Brain
Dead (Adam Simon 1990). Ironisk nok har Erlend på seg en t-shorte med bilde
fra Brain Dead. I begynnelsen av Død Snø, etter de har parkert bilene og
Vegard gjør seg klar til å kjøre i forvegen med snøscooter er klippingen
etterlignet klippingen i Requiem for a
Dream (Darren Arnofsky 2000)(IMDb a). I Hansel
& Gretel er kosteskaft-jakten en direkte referanse til en speedbike jakt gjennom Endor Moon skogen
i Star Wars: Episode VI - Return of the
Jedi (Richard Marquand 1983)(IMDb b). Disse direkte parodiene understreker
ofte filmenes ironiske, humoristiske parodi.
Litteraturliste
Cook, T. (2013) http://collider.com/tommy-wirkola-hansel-gretel-witch-hunters-interview/ [lest 12.05.2013]
Elkington, T.G (2005): Costumes, Adolescence, and Dogma: Nordic Film and American
Distribution, kap.1 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North. Michigan,
USA: Wayne State University Press
Gonshold, S.V http://www.dn.no/d2/article2166969.ece
[lest 12.05.13]
IMDb (a) http://www.imdb.com/title/tt1278340/trivia?tab=mc&ref_=tt_trv_cnn [lest 12.05.13]
IMDb (b) http://www.imdb.com/title/tt1428538/trivia?tab=mc&ref_=tt_trv_cnn [lest 12.05.13]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar