Nils Gaup - Veiviseren (1987) - Kautokeino Opprøret (2008)

Jeg tenkte jeg kunne poste eksamensoppgaven min på bloggen. Oppgaven var å gi en analyse av karrieren til tre nordiske regissører som har hatt transnasjonal suksess. Vi skulle drøfte forklaringer i pensum på hvorfor regissørene har hatt gjennomslagskraft i utlandet og legge vekt på aspekter som har med auteur- og sjangerbegrepet å gjøre.

 

I dag vil jeg poste delen om Nils Gaup. Så kommer det etterhvert en analyse av karrieren til Ole Bornedal og Tommy Wirkola også.

Spoiler alert

Nils Gaup (1955-)

Norsk-Samisk regissør, dramatiker, manusforfatter og utdannet skuespiller

Selv om Gaup har regissert en rekke filmer er han mest kjent for sine ”samefilmer”, Veiviseren(1987) og Kautokeino Opprøret (2008). I disse filmene ser vi typiske Gaup-trekk som samemiljøet, samisk mytologi og menneskers forhold til naturen.

Veiviseren (1987)

Familien til hovedkarakteren Aigin blir brutalt myrdet av Tsjudene. Aigin flykter til en annen sameleir. Han ønsker å gå i mot Tsjudene for å hevne familien, mens resten av samene flykter mot kysten. Sjamanen Raste blir brutalt behandlet av Tsjudene når de kommer til sameleiren. Aigin foreslår at han skal være veiviseren deres, mot at de lar Raste være. Aigin lurer Tsjudene ved å gå den vanskelige fjellvegen ned til sameleiren ved kysten. Tsjudene faller ned fjellkanten og slår seg i hjel. Aigin blir helten og samenes nye veiviser.

Scenen hvor Raste forteller om hvordan alle er en del av det store fellesskap og at alt er knyttet sammen med usynelige bånd, er med på å understreke filmens coming-of-age uttrykk. Aigin blir mer eller mindre tvunget til å tre inn i de voksnes rekker når familien hans blir drept. 

Veiviseren hadde stor suksess i Norge og ble datidens dyreste norske film. Veiviseren ble distribuert i flere land og ble den første norske filmen som oppnådde distribusjon i USA og England (Iversen 2005, 269). Den ble også nominert til Oscar, noe som bidro til Gaups videre suksess og arbeid med film. Han regisserte Disney-produksjonen Håkon Håkonsen (1990), thrilleren Hodet over Vannet (1993) som vant Amanda-prisen for beste norske spillefilm, og han prøvde seg i utlandet med North Star (1996). Han lagde adapsjonen Misery Harbour (1999) som er basert på Aksel Sandemoses En Sjømann Går i Land (1931).

Kautokeino Opprøret (2008)

Spritsalget og gjelden ødelegger det samiske samfunnet. Elen blir frelst av den svenske presten Laestadius og begynner å forkynne hans ord for å få folket til å slutte å drikke. Det fører til at de nekter å betale sprit-gjelden. Den nye presten Stockfleth er ingen god prest og får en liten gruppe mannlige samer fengslet, på falskt grunnlag. I frykt for å miste menigheten får han både Elen og mennene tiltalt. Elen klarer å rømme som får Stockfleth til å kreve slakt av hennes reinsdyr. For å hindre at reinen blir slaktet slår samene flokkene sammen. Prestens menn plukker likevel ut Elens rein til slak, men samene saboterer dem. Samene blir truet med fengsling. Trengt opp i et hjørne går de til angrep på handelsmannen Ruth og prestens menn, samene dreper dem. Aslak Hætta og hans bror blir dømt til døden og halshugd.

Kautokeino Opprøret kom 20 år etter Gaups store gjennombrudd. Filmen er en historisk og dramatisk film som tar for seg en faktisk hendelse 156 år før filmen ble utgitt. Opprøret var en konflikt mellom samiske interesser og storsamfunnet i Norge, hvor presten og kirken sto sterkt.

Regissøren Nils Gaup skal være etterkommer av en av de som deltok i det virkelige opprøret, noe som gjorde at Gaup ville filmatisere og fortelle historien. Kautokeino Opprøret ble godt mottatt i Norge og vant folkets Amanda. Filmen har fått mye omtale i forhold til hvorvidt Gaups tolkning stemmer overens med det som faktisk skjedde i 1852.

Sammenligning – Stil - Sjanger - Tema

Vi kan trekke flere paralleller mellom Kautokeino Opprøret og Veiviseren, spesielt på grunn av det samiske. Forholdet mellom samene blir veldig likt skildret, de holder sammen, stiller opp for hverandre og mennene kjemper og ofrer seg for det samiske samfunnet. Veiviseren har en klar og tydelig helt i Aigin, mens noen sier at Kautokeino Opprøret ikke har noen helt, føler jeg at Elen har et snev av heltinne i seg. Hun kjemper for sine rettigheter og rettferdighet. 

Som Soila, Widding og Iversen skriver i teksten Conclusion (1998, 239) er visse klisjeer blitt brukt for å markedsføre filmer som nordiske, blant annet natur og religion. I 2012 regisserte Gaup en ny verson av Reisen til Julestjernen, som har flere likhetstrekk med Gaups to samiske filmer. Naturen er en stor del av filmene, hvor karakterene spiller på lag med naturen og naturkreftene. Noe som kommer god frem i Veiviseren hvor Aigin lurer Tsjudene i døden ved hjelp av fjellets vanskelige sti. Likevel buker ikke Gaup typiske nasjonalistiske long-shots av naturen, men store deler av handlingen foregår i naturen og naturen er en del av handlingen.

Når det gjelder religion sier Soila, Widding og Iversen at det aller helst er den lutheranske religionen det er snakk om (1998, 239). I Veiviseren møter vi noe jeg anser som datidens religion, troen på drømmer, naturens tegn og overtro. Samene har en sjaman som deres prest, han forteller dem hva de burde gjøre og hva naturens tegn betyr. Mens i Kautokeino Opprøret er den kristne religionen i fokus. Den svenske lutheranske presten Laestadius mener de norske prestene lærer vranglære og Elens videre forkynning er i stor grad grunnen til opprøret. Det norske storsamfunnet med kirken i spissen dømmer de samene til fengsel og straffearbeid og danner grunnlag for hele filmens handling. Både Veiviseren og Kautokeino Opprøret er en form for kostymedrama, der pelsklær og pelsluer erstatter korsetter og lange kjoler (Elkington 2005, 39). Reinsdyrene med slede erstatter hestene med vogn.

I både Reisen til Julestjernen, Kautokeino Opprøret og Veiviseren blir det gode og onde skildret i forhold til lys og mørk bekledning. I Veiviseren er det veldig tydelig hvor Tsjudene er kledd i svarte klær og samene i lyse reinskinns klær. Det er ikke like tydelig i Kautokeino Opprøret, der er det gjort litt mer diskré, og ser mer naturlig ut. Gaup lagde den aller første samiske spillefilmen og bruken av lys/mørk i forhold til god/ond sammen med Gaups bruk av natur, er med på å gjør han til en auteur innen nordisk-samisk film.

Iversen forteller at Veiviseren har en nær likhet til western og at den i Norge blir referert til som ”torskewestern” (2005, 267). Han siterer Gaup som forteller om sin egen oppvekst i Kautokeino, der det var historiefortellinger, masse drikking og slossing. Folk gikk med kniver på samme måte som cowboyer gikk med revolver (Cowie 1999, 40 i Iversen 2005, 268). Dette har tydelig vært en inspirasjonskilde til Gaups samiske filmer. Iversen skriver i kapittelet om Veiviseren som western-film, ”at kritikere påstår at hvis samene var bosettere og Tsjudene indianere, så hadde filmen vært kliss lik en amerikansk western-film” (Iversen 2005, 274-276). Finlands ”aftenpost” kalte Kautokeino Opprøret for ”lappi western” (Aslaksen 2008), som kan sammenlignes med Veiviseren som en torskewestern. Selv om filmen North Star (1996) ikke var like populær, var den også en western.

Gjennomslagskraft

Gaup startet sin karriere med å gjøre noe Elkington forteller var en trend i begynnelsen av 1980-årene. Nordisk film ble markedsført som sjangerfilm- spesielt kostymedrama, litterære adapsjoner og coming-of-age film (Elkington 2005, 35). Veiviseren er basert på en gammel samisk fortelling, et sagn, og kan derfor kalles en adapsjon selv om utgangspunktet ikke er et litterært verk. Som tidligere nevnt er det også en coming-of-age film, men er ikke minst et action-eventyr. Filmen bygger opp spenningen med actionfylte scener fra begynnelsen, spesielt i bruk av vold. Noe som gjør at Gunnar Iversen går så langt som å kalle filmen en action thriller (Iversen 2005, 267). 

Iversen sier at Veiviseren var den rette filmen til det rette tidspunktet, for at den skulle bli distribuert (Iversen 2005, 274). Gaups blanding av typisk western-trekk med nye tradisjoner gjør filmen til en neo-tradisjonel western, noe som kanskje er en av grunnene til at den ble en suksess (Iversen 2005, 275). Kautokeino Opprørets suksess siktet seg mer inn på det å skildre historiske hendelser og når en film omtaler faktiske hendelser vil det alltid være noen som reagerer noe som vil vekke interesse og diskusjoner, som igjen vil trekke publikum. Med skuespillere fra både Norge, Sverige og Danmark og at ”samer” er ikke begrenset til bare Norge, men også i Finland og Sverige, gjør det at filmen trekker publikum fra flere land.

Ut i fra dette kan vi si at Nils Gaup oppnådde stor suksess ved å lage sjangerfilm, noe som var ganske nytt for nordisk film på 80-tallet. Gaups bruk av sjanger er nesten overrepresentert i debut filmen, hvor den er en del av hele seks sjangere, action, thriller, eventyr, coming-of-age, kostymedrama og western. Denne blandingen av sjangere tror jeg er grunnen til Gaups suksess. 

Litteraturliste

Aslaksen, E. og Saijets, M. (25.08.2008) for nrk http://www.nrk.no/kanal/nrk_sapmi/1.6191477 

[lest 10.05.13]

Elkington, T.G (2005): Costumes, Adolescence, and Dogma: Nordic Film and American Distribution, kap.1 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North.

 Michigan, USA: Wayne State University Press

 

Iversen, G. (2005): Learning from Genre: Genre Cycles in Modern Norwegian Cinema, kap.10 i Nestingen, A. og Elkington, T.G. (2005): Transnational Cinema in a Global North.  

Michigan, USA: Wayne State University Press

Soila, Widding og Iversen (1998): Conclusion i: Nordic National Cinemas. Routledge, London.

 

Norsk biografisk leksikon. Nils Gaup – utdypning (27.02.2013): I Store norske leksikon.

http://snl.no/.nbl_biografi/Nils_Gaup/utdypning 

[lest 10.05.13] 

Veiviseren - IMDb 
Kautokeino Opprøret - IMDb

 

Fucking Åmål (1998)

Fucking Åmål vant flere priser, blant annet Beste Film ved Filmfestivalen i Berlin, Roterdams internasjonale filmfestival og Guldbaggen. Den fikk også Guldbaggen for beste regi, beste manuskript og beste kvinnelige hovedrolle (Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg fikk hver sin Guldbagge).

Vi blir presentert for de ulike rollene man ofte kan se på en ungdomskole, det å være populær eller upopulær. Elin er veldig populær og har klint med ”alle guttene på skolen”, hun er i den populære gjengen og gjør mye utav seg, Åmål føles for lite for henne. Når hun har kysset Agnes prøver hun å fornekte følelsene sine og dekke over legningen sin. Når søsteren mistenker at Elin er forelsket blir hun sammen med Johan, og har sex med han for å skjule at hun ikke kan slutte å tenke på Agnes. Det er med på å forsterke temaet seksualitet. 

Agnes er hennes rake motsetning, hun er stille og innesluttet, hun har bare en venninne og til og med der sier hun at de bare er venner fordi ingen andre vil snakke med dem. Agnes er ærlig ovenfor seg selv om legningen sin, og holder det ikke direkte skjult selv om hun ikke sier noe om det.  Agnes er vegetarianer og er forelsket i en annen jente. Moren til Agnes vil at datteren skal ha et normalt liv og at hun skal passe inn, hun er svært kontrollerende. Hun arrangerer et selskap datteren ikke vil ha og gir en flaske vin til Elin og Jessica som en slags bestikkelse for at de skal tilbringe tid med Agnes. Det er tydelig at hun ikke forstår sin egen datter. Agnes liker ikke livet sitt og på bursdagen sin gråter hun, prøver å kutte pulsåren med et barberblad og skriker at hun ønsker å dø. 

At ungdomsårene er vanskelige er ingen hemmelighet og filmen tar opp tema som nå, 15 år etter, er like dagsaktuelle. Både homofili, seksualitet og selvskading er tema som er utrolig aktuelle da, som nå. 

Lukas Moodyson kritiserer ideen om den idylliske småbyen i det svenske “folkhemmet”, folk har det rolig og forutsigbart, men  de virker ikke særlig lykkelige av den grunn.

Janteloven regjerer, når de andre forteller om de forskjellige yrkesfagene de vil gå på, skyter de raskt ned Elins drømmer om å bli psykolog eller modell, “du er for kort til å bli modell” sier de.

Filmen har en veldig bevisst lavbudsjetts indie stil, den er kornete og litt mørk i lyssettingen, den ser ut til å være filmet med håndholdte dv-kameraer(digitalvideo) som hadde blitt allment tilgjengelig i perioden den ble laget i. Visuelt likner den på Von Triers dogmestil, som var svært markant da filmen ble laget. Kuttene er ofte brå, men ikke like voldsomme som i dogme. Det brukes ofte en litt klønete zooming inn på karakterenes ansikt som understreker filmens direkte og naturalistiske stil. Mise-én-scene går i samme, form, tekstur og fargeskalaen som går i gultoner. Musikken i filmen er i stor grad musikk som karakterene kunne tenkes å høre på, den starter ofte diegetisk i en innstilling med at noen f. eks skrur på et stereoanlegg, men fortsetter så i neste innstilling som ikke-diegetisk, uten romklang. Påtross av de spesielle stilgrepene som er gjort, er filmen ellers ganske tradisjonelt bygd opp med en lineær A til B historie. 

IMDb 

Another Earth (2011)

Ah, i dag har jeg sett en herlig film! Vi hadde tatt den opp på tv'en, så det eneste jeg viste om den var at det skulle være en sci-fi film. Noe jeg som regel ikke er så begeistret for. Jammen fikk jeg en overraskelse der.

Filmen handler om Rhoda, som kjører i fylla og kræsjer inn i en annen bil. Damen og sønnen dør i bilulykken, men mannen overlevde og havnet i koma. Samme dag er en ny planet oppdaget i solsystemet. Planeten er en duplikat til jorden.

Fire år etter ulykken kommer Rhoda ut av fengsel, hun finner ut at mannen i bilulykken overlevde og våknet opp fra koma. Rhoda drar for å fortelle at det var henne som drepte konen og sønnen hans, og for å be om unnskyldning. Hun klarer ikke å fortelle sannheten, men sier i stedet at hun kommer fra et vaskefirma som tilbyr en gratis vask. Derfra blir hun bedre med enkemannen John.

Samtidig blir vi mer kjent med den andre "verden" og at det er liv på planeten. En heldig person skal få reise til "verden 2" og Rhoda sender inn en søknad.

Filmen er utrolig skjønn, mise-én-scene er nydelig i kalde blåtoner. Det er mye håndholdt kamera, men det virker overhode ikke forstyrrende, men er med på å gi filmen en mer kunstnerisk følelse. Den klassiske musikken er utrolig passende og fullbyrder filmens melankolske uttrykk. Voice over'n med Rhodas tanker får fantasien til å vandre.

Tanken på om det finnes en identisk verden er ikke akkurat realistisk, men tanken på liv i rommet er for meg ikke helt fraværende. Universet er uendelig noe som er ubeskrivelig innviklet og vanskelig å forstå seg på. At det ikke er liv på NOEN av alle planetene som finnes i en av de forskjellige galaksene føles liksom feil. Hvordan kan det ha seg at det bare er liv på EN planet, når det finne så uendelig mange av dem? Hvem vet, om 100 år kanskje vi har oppdaget en planet med menneskelignende, intelligente skapninger.

Hva tenker du om en en lignende planet og liv i rommet?

IMDb