Med handholdt kamera møter vi franske Jean Claude Jones, en 60 år gammel jazzmusiker bosatt i Jerusalem. Jean Claude har Multipell Sklerose, han har hatt sykdommen i 20 år. Han er fast bestemt på å fortsette med musikken så lenge han klarer.
There are three people involved in living with someone with a chronic disease: me, him, and the MS.
Jean Claude's kone
Åpningsscenen dere får se under her, er så utrolig nydelig. Den har ett sårt, men humoristisk preg over seg.
Musikken til Jean Claude er noe helt spesielt, hvor han trommer av gårde på kontrabassen sin. Han slår og vrir på strengene og lager sine helt egne rytmer og lyder, som til sammen blir utrolig flott og fascinerende både å se og høre på. Musikken er en stor del av filmen da det både er et av filmens tema, men og fordi den spilles i så store deler av filmen.
Filmen har et utstrakt bruk av nærbilder som et virkemiddel for å skape nærhet, noe som igjen gir en følelse av at han lar oss komme tett på ham. Den følelsen får filmskaperen godt frem hos seeren i nærbildene når Jean Claude spiller; hans uttrykk viser så mange følelser. Klippingen er ikke veldig rask, slik at seeren rekker å tenke og observere en del, noe som også bidrar til å bygge opp følelsen av å komme tett innpå.
Filmen handler mest om Jean Claude, men det er vanskelig å unngå å legge merke til unge Ariel og deres spesielle vennskap. Selv om filmens tema er både musikk og MS, bærer den også et sterkt preg av vennskap og det nære forholdet mellom lærer og elev.
Det var nok vennskapet og forholdet mellom de to som grep meg mest i denne filmen. Hvordan en 60 år gammel mann med en kronisk sykdom kan få ett så tett og nært forhold til en frisk tennåringsgutt.
MS er en uhelbredelig sykdom som rammer sentralnervesystemet, altså ryggmargen og hjernen. Det kan føre til nedsatt syn, koordinasjonsvansker, dårlig førlighet og lammelser. Hvor fort og hvor dårlig pasientene blir av sykdommen varierer veldig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar