"You may not enjoy it but you will not forget it."
Roger Ebert
Sant så sant. I hele dag har jeg gått å tenkt på forskjellige scener fra filmen. Ved nærmere ettertanke er jeg litt usikker på om jeg virkelig har så mye imot filmen, som jeg hadde rett etter å ha sett den. Filmen er surrealistisk og absurd. Den tar for seg tema som livet, døden, økonomisk krise, psykiske og fysiske utfordringer. Elendighet rett og slett. Like vell får du ikke den medfølelsen du pleier å få i store tragedier/dramaer. Dette er fordi filmen er filmet med long shots, hvor du ikke får den kontakten med karakterene som i andre filmer. En gammel regel sier: "Comedy in long shots, tragedy in close ups".
Handlingen utspiller seg rett før tusenårsskiftet. Vi møter Karl/Kalle som er en slags hovedperson. På grunn av økonomisk krise brenner han ned møbelforretningen sin i håp om å få utbetalt penger fra forsikringsselskapet. Den ene av to sønner er innlagt på institusjon fordi "han skrev dikt tils han blev snorrig". Gjennom hele filmen møter vi flere mennesker som hver og en opplever sitt personlige nederlag.
En frivillig blir nesten sagd i to da et tryllenummer går galt. En mann får sparken på en svært pinlig måte etter å jobbet ved firmaet i over 30 år. En jente blir offret fordi kompaniene går konkurs. Folk har ikke råd til å jobbe.
I morgen skal jeg se filmen enda en gang og jeg ser mer fram til det nå. Det er mye verre enn man skulle tro - å tolke og analysere denne filmen. Med så mange forskjellige scener du ikke klarer å plassere inn i historien, som ikke påvirker det man tror er historien. Sannheten er at filmen ikke har noen handling. Den viser bare forskjellige absurde scener av hvordan byen rives ned av økonomisk krise, personlige nederlag og helt surrealistiske handlinger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar